Denne diskusjonen blei starta opp på epost, men den er ikke avsluttet og jeg lager derfor en bz. Jeg mener at vi trenger en markering av takt, i smn bruker vi nå #, som da er tvetydig. 


Sjur skrev:
Vi har desse morfologiske grenseteikna i analysatorane våre (alle usynlege bortsett frå #, men tilgjengelege for spesialiserte fst-ar ved behov):

# - ordgrense
> - grense før bøyingsmorf(em) (suffix)
< - grense etter bøyingsmorf(em) (prefix, ikkje brukt i samisk)
» - grense før avleiingssmorf(em) (suffix)
» - grense etter avleiingssmorf(em) (prefix, ikkje brukt i samisk)

Etter mitt syn treng vi i alle fall eitt sett med morfologiske grensemarkørar til:

- grense før/etter klitika
Til no har vi brukt # ved klitika fordi dei morfofonologisk oppfører seg som samansetjingar, men det blir eigentleg missbruk av #.

I tillegg kunne ein tenkja seg å skilja mellom avleiingar som oppfører seg som bøying (dvs morfofonologien slår inn for fullt, dei fleste avleiingane), og avleiing som oppfører seg som samansetjing (grensa fungerer som ei sperre for morfofonologien), slik som ved -vuohta, jf dømet til Lene.

Lene skrev:

I sme har vi en del propernouns med #, f.eks
Nuorta-Hárroaivi:Nuorta-Hárr9#oaj'vi

i smn har som fast regel lagt # i propernouns med flere takter, fordi vi trenger et taktmerke pga av twolc. 
Dette betyr at vi evt må erstatte # med et annet merke for slik bruk. Jeg mener at dette vil være det samme merket som vil være foran -vuohta, fordi det er det snakk om avledning som gir en ekstra takt.